En hovedstad misformes

Ulf Andenæs

Den kjente tyske arkitekten og professoren Hans Kollhoff trakk seg i gremmelse fra juryen for arkitektkonkurransen om utbyggingen av Vestbanetomten  i Oslo. Han så hvor det bar.
 
Kollhoff er en av de mest fremtredende modernistiske arkitektene i Europa. Også en svoren modernist kan ha blikk for hvordan en by misformes. I et kvast brev skriver Kollhoff om opplegget for Vestbanen: "Det er min overbevisning at Oslo vil måtte lide i det lange løp, med en ødeleggelse av sin urbane struktur, sin livskvalitet og sin selvtillit som en historisk skandinavisk by".

I disse dager står hovedstaden foran to skjebnebestemmende beslutninger. Utformingen av et sentralt strøk som Vestbanen er det ene. De kommunale myndighetenes forslag om å pepre byen med høyhus er det andre.
 
Gjennom årtier er det blitt erkjent at 1960-tallets utbygging av Vestre Vika var en forspilt sjanse, fordi det som skulle ha blitt en del av byens hjerte, ble en livløs steinørken. Dette mistaket måtte ikke gjentas, ble det sagt. I mellomtiden viste utbyggingen av Vaterland-området, med sin kaotiske forvirring, at ille var blitt til verre. Det utropte vinnerutkastet for Vestbanen presterer i sin tur å gjenta feilene fra nabokvarteret Vestre Vika, og det fører dem videre.

Tendensen kan tyde på at Oslo har et styringssystem som er uegnet til å få frem en form for utbygging som byen og innbyggerne er tjent med.

Ordfører i risiko-rolle
Et alminnelig håp for Vestbanen var at feilene fra Vestre Vika nå skulle bli bøtet på, i form av et levende bymiljø, frodige gateløp og plassrom, innbydende for et liv mellom husene. I stedet legges det opp til noen få nakne ruvende kjempebygg, i en banal gjentagelse av 1960-tallets mest utskjelte kontorpalass-klisjèeer. Intet lært, intet glemt! I et jevnt sig av leserinnlegg til Aftenposten stilles spørsmålene: Hvordan har det vært mulig å pønske ut noe så utrivelig?

Noe så monumentalt humørløst? Den bevarte Vestbanebygningen blir stående tilbake som en påklistret nipsgjenstand, en bortkommen påminnelse om svunne tiders mer humørfylte byggeskikk. Selv et barn kunne se at Vestbanebygningens oppgave, med sin beliggenhet, skulle ha vært som en inngangsportal til det som kommer opp bakenfor.

Særskilt bør utheves at byens ordfører Per Ditlev-Simonsen er juryens formann. For en ordfører å påta seg et slikt verv er i seg selv risikabelt, med de bindinger som oppstår. Ditlev-Simonsen har hittil vært kjent som en sindig politiker. Innstilt på gjenvalg er han også. Uansett velger jeg å tro at han ser på vinnerutkastet som et ikke-bindende fantasiprodukt, og at han vil kvie seg for å knytte sitt ordfører-ettermæle til en utbygging i slik ufølsomhet for byens og innbyggernes interesser.

Juryens øvrige medlemmer representerer delvis sektorhensyn (Statsbygg, Deichmanske bibliotek osv.), med sektorbestemte skylapper, og delvis arkitekter uten den protesterende Hans Kollhoffs teft for å avsløre et kalkun-prosjekt.
 
Det påtenkte misfosteret på Vestbanen blir desto mer interessant med tanke på forslaget fra kommunens plan-etat om å gjøre Oslo til en høyhus-by. Høringsfristen for høyhus-planene går ut i dag. Vestbane-juryen, med ordføreren selv som formann, gir et varsel om hvilket fravær av innsikt i innbyggernes trivsel som er i vente, når de kommende byggerier i høyden skal få sin form.
Mye er alt sagt om høyhus. Vi vet presist hvem som vil gni seg i hendene over dem: Det er utbyggere med penger, som håper å tjene enda større penger. Det er de som vil få perfekt utsikt i de øvre etasjer, på bekostning av alle andre. Og det er noen arkitekter, som vil få sine elleville boltreplasser. Mindre grunn til glede får de med mindre makt og penger, som skal leve i gigantenes skygge, under, bak og rundt. I tillegg byen selv, som får rotet til sitt ansikt, som er byen under åsene, den dag i dag faktisk med et slott, et rådhus, og en middelalderborg som landemerker. Ennå har byen en sjanse til å holde fast ved sine landemerker!

Ekte provinsiell
Komisk blir det når lederne for plan-etaten forkynner at Oslo trenger høyhusene - for å bli en moderne storby. Slik snakker den som er ekte provinsiell. Hverken Roma, Wien, Praha eller Amsterdam, eller en mengde andre europeiske byer, trenger høyhus i sin midte for å bevise
at de er med i verden. Tvert om legges det opp til at tusen år gamle Oslo skal bli et ekko av de halvstore byer i Midtvesten, som jeg minnes fra USA, der alt er tillatt og intet har fasong. Det nye Vaterland har alt reist seg som et uforfalsket stykke Midtvesten. Nå står resten av hovedstaden for tur.

Arkitektene må lytte
Sterkest tro på de nye planer finnes blant arkitektene - skjønt Hans Kollhoff viser at unntak finnes blant dem. Endel av arkitektene har den yrkesskade at de lar seg forføre - og forfører andre - med det som ser fagert ut på modellene. De lar seg rive med så sant det i deres øyne fremstår som stilig design.
Derfor er det på høy tid at arkitektene blir påtvunget mot-ekspertise, fra andre grupper fagfolk som vet mer om hvordan omgivelsene påvirker menneskene. Arkitektene må tvinges til å lytte
til miljøforskere, by- og regionforskere, sosiologer, psykologer, andre forskere i samfunn og adferd, økologer. De som designer vår verden, må bli påminnet om virkeligheten, av dem med kunnskap om hvordan omgivelser virker inn på våre sinn og våre liv.