SANDVIKA VERST.

Dette intervju med arkitekt Nils Slaatto og Allgrønns Erling Okkenhaug sto i Asker og Bærums Budstikke 15/2/1996, skrevet av Espen Andersen.

I Sandvika har de gjort det verst! Bærums politikere har drevet på som en slags "omvendt kong Midas". Alt de har tatt i er blitt til betong og tunneler, tordner Erling Okkenhaug, nesten så det klirrer i kaffeserviset inne på Sandvika stasjon.

Det er såvisst ingen mur av taushet vi møter. Okkenhaug er leder av det faglige nettverket "Allgrønn", som i sin tid maktet å stanse utbyggingen av Filipstad-kaia i Oslo. Om byggeskikk har han mange og krystallklare meninger. Nå er det Sandvika sin tur til å bli plukket fra hverandre... Ved hans side sitter arkitekt Nils Slaatto fra Billingstad, litt mer avmålt i sin kritikk, men like fullt enig i det meste. Utenfor ligger gågaten. Brosteinene er dekket av is og rim. I sin ensomme ferd gjennom Sandvika Øst, skiller den Helgerudgårdens gretne betongfasade fra Brambanigården. Ved enden står rådhuset, og vet liksom ikke helt hvor det skal gjøre av seg. - Du tenker kanskje spesielt på alle de nye bygningene i Sandvika Vest? forsøker Slaatto seg.

berdal.jpg (17807 bytes)

Fornærmelser - Nei, jeg tenker på alt sammen. Alle disse enkeltbyggene som nærmest skriker mot hverandre. Det er riktignok tragisk for østre Sandvika at man bygget ut i vest, men holdningene har vært de samme begge steder, fremholder Okkenhaug. Han kaller dårlige byggverk for rene fornærmelser. Som ikke kan dementeres de nærmeste hundreår. "Endelig, nå får jeg tegnet mitt bygg", tenker noen arkitekter. Uten å vise mye barmhjertighet overfor omgivelsene. Tenk om rådhuset kunne fått stå i fred som Sandvikas monumentalbygg. I stedet setter de opp dette nye kommunehuset, som er en hån mot Bærum rådhus. De har ikke engang klart å lage bygningen forståelig for folk. Du finne knapt frem til hovedinngangen, sukkes det. Og Slaatto overtar: - Gå til den nye kommunegården og snu deg mot det gamle Sandvika. Da har du Rådhuset på høyre hånd, og Brambanigården til venstre. Se hvor fint det egentlig er. Ja, det er kanskje det eneste man har igjen her i Sandvika samtykker Okkenhaug.

Betongmafiaen - Det skal dessuten sies at buebroen over Engervannet er flott, påpeker Slaatto. - Bare synd at betongmafiaens herjinger er så overveldende i Sandvika at dette blir som juveler i en søppelhaug... Se på Helgerudgården. Den er totalt ute av skala til å være på et såpass lite tettsted. Den må bygges helt om, for i det hele tatt å ha sjans til å passe inn i en eventuell helhet. Og så har vi dette kontorbygget til Berdal Strømme. Det går ikke an å vise ryggen til Sandvikselven på en bedre måte enn de har greid der. Okkenhaug presiserer at kritikken er like mye rettet mot politikere og investorer som arkitektene selv. - Jeg er veldig opptatt av å oppleve selve byrommet som et grunnlag for sosialt liv. Da er det viktig med godt samspill mellom de forskjellige bygningene, skyter Slaatto inn. Han påpeker samtidig at ikke alt er like ille i Sandvika:

Garnityr - Noen trær har de i det minste greid å plante innimellom all betongen. Som på plassen rett, utenfor her. Enkelte fine tilløp finnes jo. - Det er bare for garnityr å regne, sett i forhold til alt det andre, brummer Okkenhaug på ny. - Måten de har behandlet Sandvikselven på, viser hvordan de har underkjent Sandvikas stedsressurser. Veinettet ødelegger også mye. Har man råd til tunnel fra Hitra til Frøya, så kunne myndighetene også ha gravd ned motorveien, synes Erling Okkenhaug. Han er ikke i tvil om at det faglige nivå på mye av arkitekturen kunne vært høyere: Folk finner seg i hva det måtte være; tror slikt som dette er arkitektenes bord. Men det er en stor sak å diskutere for folk flest, forsikrer "Allgrønns" representant. Før han fyrer av siste bredside: - Hvis dette er Norges rikeste kommune - som tross alt har råd til å betale for de dyktigste fagfolkene - greier å prestere, tør jeg ikke tenke på hva landets fattige kommuner kan finne på å gjøre med sine tettsteder.