"De setter fingeravtrykk på Norge", de stolte vinnerene av arkitektkonkurransen for nybygg på Tullinløkka, kunne vi lese i Dagbladet da utkastet ble offentliggjort. Vi har i den senere tid opplevet en debatt om vi ønsker flere slike fingeravtrykk i våre byer og tettsteder. Arkitekter med litt for meget av seg selv i kofferten, presterer ustoppelig fingeravtrykk-arkitektur lik vinnerutkastet til Telje, Torp og Aasen på Tullinløkka - bygg som ikke kan dementeres på hundrevis av år. Man kan i det minste vaske vekk tagging. Tåler våre byer og tettsteder å være testlaboratorier for arkitekter med spent brystkasse? Hvorfor dette behovet for å markere seg, - hvor er ydmykheten og generøsiteten for stedet og omgivelsene.

Vi stoler på fageliten, men er det å være prisbelønnet arkitekt en garanti? Man kan spørre seg om verdien av troféene på veggene, prestisjeutmerkelsene gitt av likesinnede i laugene. Befolkningen må til tross for "stål-, betong- og glassprisene" finne seg i å leve med bygg som ikke passer i sammenhengene. Mens by- og stedsutvikling rundt om i landet drives av innvalgte politikernoviser, sitter arkitektene ved tegnebrett og DAK-stasjoner og venter på smuler fra tomtespekulantene slik at de kan få bygget sine objekter. Få arkitekter vil drive med byplanlegging. Da går de mot fagets store visjon, mulighetene for å sette sitt eget fingeravtrykk. Hvor ofte blir det i våre byer og tettsteder reist nye bygg som løser et problem og ikke skaper en rekke nye problemer? Vi prøver fortvilet å forstå våre omgivelser.

Hvem er modige nok til å bry seg? Mange håpet på Norsk Form, men de er for bundet i formaliteter til å kunne aksjonere mot klare overgrep mot våre steder: Ålesund bygger i stykker sin rike bygningshistorie. Bergens viktige landskap på Nordnes er truet av blokker. Den neste "morsomhet" Oslofolk må svelge blir byggekomplekset til Uni Storebrand og det nye Datten-hullet på Majorstuen. I Trondheim har vi "Tusenårstabben", Nidelven Terrasse, lagt tvers overfor nasjonalsymbolet Nidarosdomen, og trusselen om å rive Svartlamo'n. Disse og utallige tilsvarende eksempler burde vært nok i seg selv til å ildne i arkitektenes fagmiljø. Kan vi få en ny skole i arkitekturen? Finnes de arkitekter som våger å gjøre seg selv usynlige i sin generøsitet for helheten, som glemmer prestisjen overfor kollegene og tenker at den viktigste oppgaven er å unngå å sette fingeravtrykk.

Når får vi "Humanismen - den empatiske arkitektur"? - den som skal snu retningen og bygge helstøpte omgivelser for menneskene? Byggherrene begynner så vidt å skjønne at det som passer menneskene, det er også god butikk. Da må arkitektene følge med.

Det måtte bli en fagperson utenfor arkitektdammen som satte debatten om nybygg på Tullinløkka på plass. Professor i historie Ole Jørgen Benedictow viser med sin kronikk om de klassiske humanistiske idealer i Dagbladet 22.juni at vi trenger innspill fra flere fagprofesjoner i debatten om utviklingen av våre steder. Kanskje var det en ide at man involverer helsesektoren, kirken eller samfunnsvitenskapene? Fagfolk som har som sin fremste oppgave å passe på at mennesker lever godt og har det bra? Å få disse profesjonene inn i stedsplanleggingen kunne være med på sikre at våre omgivelser ikke blir forverret av arkitekter, utbyggere, politikere og byråkrater. En slik tverrfaglig allianse får integritet; en gruppe som tar vare på så vel den åndelige, som mentale, sosiale og fysiske dimensjon i stedsutviklingen. En slik velvilje for stedet og enkeltmennesket ville gi oss vakre og harmoniske omgivelser i stedet for de stadige forsøk på selvhevdende, spennende eller spreke førstepremiebygg.

( Denne artikkel sto på trykk under "debatt" i Dagbladet 27/6/97 )

Hjelp oss å definere humanismen som bærende ide for utvikling av våre byer og steder. Vi ønsker kvalifiserte innlegg til sidene våre om: Den åndelige, mentale, sosiale og fysiske dimensjon i stedsutviklingen.