|
Svolværs stedskvaliteter
trues av høyhus
Er dette
nye Svolvær? - eller hvordan knuser man stedskvaliteter

Klippet fra Dagens
Næringsliv 21.09.2006
A3-Arkitekter:
" Vi må ha flere arkitektoniske
uttrykk,
vi skal inn i en ny tid"
Ordfører i Vågan Kommune, Hugo Bjørnstad (AP):
"...Det er nå eller aldri. Vi må heve oss over sjarken. Vi må se
fremover."
"...forstår at det
kommer protester mot å bygge så høyt like ved torget i Svolvær, men at
han lover at det vil bli satt klare estetiske krav til byggets utseende
når bygge-saken fremmes."
Les mer
Liker ikke det hans ser
Kulturvernsjefen i Norland Fylkeskommune
Egil
Murud til Lofotposten
Et mistak
Leserbrev
i Lofotposten av Stig
Tobiassen
Frykt for
nei fra Thon jager etasjene oppover..!
Fra Lofotposten
22.09
Allgrønns kommentar: Dette er
ufølsomhet av verste klasse. Dersom det finnes fnugg av ankemuligheter
bør det skje en helomvending. Det finnes mange flotte måter å tilpasse
hoteller og kulturbygg på, i eksisterende stedskvaliteter. Stikkordene
er bl.a. dekomponering, Svolværs basstone og sjel, bygningenes skala,
format og fotavtrykk og
respekt for helhet og tradisjoner.
Eksisterer en estetisk plan for Svolvær sentrum? Har folk fått se
alternativer?
PRINSIPPER FOR SVOLVÆRS
UTVIKLING
Les innlegg fra Allgrønn i
Lofotposten
28.09.2006
Les innlegget uklippet (for langt for
avisen)
|
|
Innsiktsfullt om Svolvær
(Fra "LOFOTEN – en reise verdt?"
av Morten W. Krogstad - 1990).
Svolvær er det eneste
av de utvalgte reisemål som kan karakteriseres som by. Det fins folk som
hevder at det i Norge bare finnes én by i kontinental forstand – Bergen.
Atter andre mener at det er minst fem-seks byer som fortjener en slik
karakteristikk.
Svolvær har i alle
fall mange av byens trekk, f.eks. et regulert gatenettsystem, bebyggelse
i to etasjer og mer, et naturlig avgrenset byrom og følgelig noe av
byens tetthet. Stedet har markante omgivelser, dominert av fjell og
høydedrag, hvilket skaper en ganske klart landskapsdefinert arena for
byboere – unntatt mot syd, hvor havet begrenser byens utstrekning. Her
er byens kjerneområde velsignet med en ekstra “skjerm” i form av den
avlange Svinøya.
Det er ikke mange byer i landet som har maken til omgivelser – både
funksjonelt og opplevelsesmessig. Svolvær er nesten i klasse med Halden,
Bergen, Ålesund og Tvedestrand. Vi kan kanskje plusse på Risør og
Trondheim, men neppe særlig mange flere.
Byen ligger i et naturlig amfi, en slags landskapets arena. Svolvær er
intet gammelt sted og fikk sine byrettigheter først i 1864. I
begynnelsen bygde man enkelt og improvisert på stedet og utførte det som
var mest påtrengende. Siden fikk man overskudd til å bygge med mer plan
og større langsiktighet, slik at den byen som vokste frem mellom de
store krigene ble, om ikke storslagen, så i sin beskjedne målestokk en
velformet byorganisme med en anbefalende fremtreden. Men som med
Harstad og særlig Tromsø, er denne fremtreden blitt sterk truet etter
krigen.
I det meste av tiden under gjenreisningen ble byen antagelig bare mer
og mer nyttig og effektiv for beboerne, men den ble ikke vakrere. Særlig
skjemmende er verftene blitt. Det har sin naturlige forklaring i at de
fleste verft har ligget der lenge, og er blitt liggende, mens deres
utforming, materiale og størrelse har utviklet seg i pakt med tiden og
derved sprengt mange naturlige, disiplinerende rammer. Noen av de
verftene som ligger mest sentralt burde for lengst vært relokalisert,
fordi de “overtar” bybildet, særlig sett fra sjøen og øyene, og de gjør
det vanskelig å gjennomføre vesentlige forbedringer av Svolvær i
landskapet.
Man kan selvsagt hevde at det ikke er noen grunn til å skjule, snarere
bør man eksponere kjerneindustrien på et sted; det man lever av – en
situasjon som kommer svært dramatisk til uttrykk for eksempel i
Tønsberg, Fredrikstad, Moss og Harstad. Videre kan man hevde at
sammenstillinger av verft og eldre bebyggelse, både staselige boliger og
eldre maritime bygg, kan være fascinerende. Men skal man pleie et steds byform med hensyn til skjønnhet, vil slike betraktninger få begrenset
gyldighet. Det blir for mye for øyet, og for lite for hjertet. Slik at i
Svolvær i dag ser vi et etterslep av gamle synder parret med for liten
vilje til å forme nytt med et blikk tilbake på det som engang var.
Ingen ønsker gamle dager tilbake, men vi kan plukke opp en del
holdninger og en del uttrykk, en del helt lokale og spesielle – og en
del andre, mer tidløse og almengyldige spilleregler som kan være til
hjelp når vi former det nye.
Kirken
Ikke alle bygg er
like viktige; et byrom byr på bygninger av forskjellige “ordener”; og
blant disse ordener bør myndighetene stille krav om kotehøyder og
utnyttelsesgrader. Gjennom forholdsvis grovmaskede bestemmelser kan man
sikre at tiltakshavere oppfører seg noenlunde ordentlig. For utbyggere
vil også et slikt planverk kunne gi anvisninger som gir en rimelig grad
av forutsigbarhet for deres egne planer.
Så kan man selvsagt stille det spørsmålet, er det Svolvær kirke som
skal være det dimensjonerende element i Svolvær. Nei, kanskje ikke. Men
her har man gratis et stykke disiplinerende arkitektur, som man kan
velge å knuse, tilkludre, velge vekk – eller ta hensyn til.
De markante
bygningsmotivene får være i fred, og får lov å eksponere seg i
landskapet; slik som f.eks. i Svolvær og på Værøy. Svolvær har dessverre
nå tuklet med nettopp denne effekten idet den nye bryggebebyggelsen er
iallfall én etasje for høy, og slik stjeler fra kirkens prominens i by-
og landskapsbildet.
Kirken har dessuten fått en aldeles meningsløst, slapt
typehus, tankeløst sluppet ned i kirkebakken, hvor både plasseringen og
huset bidrar til å “profanisere” kirken i bybildet.
Torvet ved havnen
Det er ikke vanlig,
men burde være naturlig at enkelte sentrale møtesteder er førsteklasses.
For eksempel torget ved havnen. Det eldste fotografiet forteller om en
viss sjarmerende uorden, mens det i 1976 lanseres nye og ganske fremmede
bygningsformer. I dag har vi et noe ryddigere helhetsinntrykk, men for
dårlige detaljer.
Men mye kan gjøres ved å føre en del av de eldre bygningsfasadene
tilbake til et kulturhistorisk uttrykk som ligger på et akseptabelt, dog
ikke musealt, men godt antikvarisk nivå. Dessuten bør man sørge for at
belegg, armaturer, (lykter og belysning) og gatemøbler blir
førsteklasses.
Yngre bebyggelse
vil kunne tjene på en viss ansiktsløftning, de dårligste byggene bør
kanskje helst tegnes helt om.
Når det gjelder
"stasjonen" midt på plassen, så er det kanskje ingen heldig
lokalisering. Den er absolutt arkitektonisk interessant og har
kulturhistorisk verdi, men den stiller seg – på tross av sin lave høyde
– i veien for utsyn mot havnen og havet. Kanskje den kunne flyttes til
et litt mer egnet sted i nærheten?
Gågaten
De fleste byer og
større tettsteder i landet har en eller annen form for gateområde med
vesentlig restriksjon på bilbruk. Enkelte steder er gatenes utforming
styrt av forholdsvis strenge designplaner for gatemøbler og skilting og
som noen ganger også anviser regler for det enkelte hus.
Svolværs gågate ligner mye på det som er mest vanlig, litt
halvhjertet, sammenrasket og tilfeldig. Gatebildet kludres til med
ødeleggende ombygde 1.etasjer, glorete skilt, banner og transparenter,
vinduer med juksesprosser og søppelkasser og trafikksperrer drysset ut
tilsynelatende uten noen plan og orden.
Fjern alt som heter
banner og vimpler og utenlandske og norske flagg. Legg til grunn
mottoet: Ikke "lite er mye", men "lite er nok". Begrens den visuelle
støyen. Da blir alle sett.
Benytt faner og flagg og vimpler sjelden; kun ved spesielle
anledninger og hold det dempet. Bruk norske flagg og vimpler kun ved
arrangementer som berettiger slik bruk. Nasjonale høytidsdager og
“ærverdig” besøk – ja, når det er en spesielt god grunn til det.
Fra
gågaten til Lamholmen
Kontakten mellom
gågaten og veien ut til bryggen og hotellet er viktig, og bør bli et
innsatsområde. På hjørnet ved bakken ned til havnen ligger et typisk
ankerfeste i dette området, hjørnehuset. Det markerer ytterkanten på
sentrum, og blir del av en slags "byport", både i retning sentrum og for
dem som skal ut på bryggen eller til hotellet.
Det ville være en stor gevinst for Svolvær om denne gården, som gir
inntrykk av å være i en sørgelig forfatning, kunne settes i skikkelig
stand med utgangspunkt i dens eldre eller opprinnelige utseende.
Skrått vis-à-vis ligger en liten idyll av et lite hus med naturhave i
gult, som bør vernes om – for i fremtiden vil eiendommen antagelig bli
truet av ønsket om høyere utnyttelse. Kan den bli værende slik den er,
vil den få en karakter av oase – et lite pusterom.
Området mellom hjørnegården og bakken ned fra Bennet-gården,
ligger mer eller mindre brakk. Men innsatsen for å reparere sjøfronten
bortenfor er vel et tegn på at dette viktige partiet snart skal
gjenerobres.
Hjørnegårder og 1. etasjer
Hjørnehusene er
viktige, idet de som regel har en trefoldig oppgave: avslutter to
kvartalsider eller fasaderekker, samt at de er med på å danne en plass
eller et veikryss.
Slik fungerer de som viktige elementer i byen ved at de ”holder
kvartalene på plass”. Det er derfor ikke uten grunn at mange av Svolværs
hjørnegårder er utformet med stor omsorg og artikulert med overskudd og
dekor.
Noen hjørnegårder har overlevet på en slik måte at man tydelig ser
deres fordums skjønnhet og dekorative overskudd – mens andre er i ferd
med å miste det, særlig ved at 1. etasjene blir ødelagt. Endelig har vi
de eksemplarer som er blitt så herjet med opp gjennom årene, at de i dag
fremstår som noen totalt slaktede rester som man i dag vanskelig kan
fatte noen interesse for. Disse vil etter hvert bli rivningstruet – hvis
ikke en eller annen tar et krafttak for å bringe dem tilbake til byen.
Før
tilbake!
Mye av den mer
alminnelige eldre bebyggelse har også gått gjennom en
forvandlingsprosess – ofte med forbedret boligstandard og varmeisolasjon
som resultat. Ikke alltid har den arkitektoniske og kulturhistoriske
utforming vunnet på hamskiftet. Mange steder fører man nå eldre hus, som
har fått sitt utseende forflatet, tilbake til et eldre eller opprinnelig
uttrykk.
MELLOMLANDET
Åsene omkring
Med unntak av Leknes
ligger alle våre ”utvalgte” steder under ganske bratte åser og til dels
meget bratt fjellterreng. I slike omgivelser blir det meste som bygges
synlig lang vei, og det vil være spesielt viktig å legge arbeid i planer
som anviser hvordan hus og bygninger skal plasseres i terrenget og
hvordan deres møte med bakken skal utformes og fargesettes.
Når det i Norge er en ganske solid tradisjon for ikke å bryte åsprofiler, har det kanskje ikke noe særlig med estetisk sans å gjøre –
kanskje mer den tradisjon at det er smart å ligge lavt; iallfall ikke
slå seg til på åskammen og måtte ta imot alt som kan komme av vær og
vind. Det er i dag en stadig økende tendens til å bryte dette
prinsippet; og noe av grunnen er vel at man ønsker utsikt til alle
kanter; morgensol og aftensol. Man vil ha kaka og ete den – og asjetten
og bestikk og snøre og lodd og alt sammen. Men åsprofilene blir
tilkludret av tilfeldig bebyggelse, for det stilles ingen spesielle krav
til hus som eksponerer seg på denne måten.
Vi bør kanskje ikke være så grådige at vi skal ha alt. Det er iallfall
sikkert at bygger man stygge eller lite attraktive bygninger på disse
kantene, kommer de i profil mot bakgrunnen og blir stående til sjenanse
for all verden for all den tid de står der.
Det er heller ikke sikkert at dette er så smart, rent lokalklimatisk
sett, kanskje heller ikke estetisk som del av landskapspleien.
Svolvær Lufthavn
Selv om flyplassen er
liten, må den være så stygg? Den lovpriste og prisbelønte Bodø lufthavn
kan tjene som et forbilde for lufthavner av sin størrelsesorden, men den
har kanskje liten overføringsverdi for de små steder. Én ting er at
bygningene ved flyplassen i Svolvær har svært beskjedne arkitektoniske
kvaliteter, men hvorfor skal den ha så lite tiltalende nære omgivelser
og virksomheter i form av tekniske oppsatser og rot. Her savnes også en
bedre behandling av veigrunnen, kanter og sideterreng. Man bør ta en
befaring og late som om man “ankommer” og se seg omkring. I et så
vakkert landskap vil nærområdets heslighet oppleves som påfallende
stygt. Det ligger ellers et ganske vakkert gårdsanlegg i syd, som bør få
vise seg på en bedre måte.
Tankanlegg og verft og slipp
Moderne industriell
virksomhet kan manifestere seg i våre omgivelser både som uskjønne
inngrep og som inspirerende skulpturer. Tankanlegg er imidlertid sjelden
noe positivt innslag i landskapet. De bør lokaliseres med stor omtanke –
og helst kamuflasjemales, de fleste av dem. De til dels ganske enorme
verftene, og etter hvert også båtslippene, bør vel stort sett søkes
plassert utenfor tettbygde strøk, og iallfall boligområder. Innimellom
kan vi oppleve dem som både stolte og flotte innslag, dog i landskap som
tåler dem – slik som her vest for Svolvær.
|
|
|