OM UNI-UTBYGGINGEN PÅ TREKANTTOMTEN / Filipstad, Oslo

Våren 1996. Vi er alvorlig bekymret, når byens politikere forsøker å presse igjennom en så lite gjennomtenkt gigantutbygging med så store konsekvenser for Oslo by.

1. Det har gått for raskt. Vi har all grunn til å mene at byens politikere har forsøkt å forsere vedtak for å unngå innsigelser. Det har til det siste vært en forbausende liten oppmerksomhet i media rundt gigantutbyggingen. Byens befolkning har ikke oppfattet volumet. En så tung utbygging bør kunne tåle en inngående konsekvensvurdering også fra et byplanfaglig ståsted.

2. For stort. Det planlagte bygningsvolum er for stort. Byggene blir for høye. Vi ser det også som foruroligende at byggene blir planlagt i ett grep, som èn visuell ide. Oslo trenger flere boliger og ikke mer næringslokaler.

3. Hensynet til fremtiden. Bygg 2B vil bli en mur som stenger for en fremtidig tilnærming mellom byen og arealene på Filipstad havn. Filipstad vurderes som potensiale for byutvikling i og ved at området ikke lenger kan bli en sentralhavn. Oslo revurderer nå forholdet mellom byens behov og havnens reelle behov. Dette forsterker kravet om å være særlig var i byggesaker som skjer i nærheten av hovedstadens sjøside.

4. Privatisering. Prosjektet innebærer en privatisering av Ruseløkkveien. Byggeplanene innebærer at viktige siktlinjer forstyrres.

5. Tomteverdien. Dagens verdi på tomteområdene er påvirket av forventningene til utnyttelse til næringsformål. Dette har gjort det mulig for investorer til å tjene lettvinte gevinster på kort tid. (Teoretiske gevinster). Et alternativ til Uni Storebrands byggespekulasjon vil være å dele opp arealene og invitere forskjellige utbyggere, med forskjellige arkitekter, til å utvikle sine sektorer. Dette sikrer ikke bare en differensiert bebyggelse parallelt med Munkedamsveien, men muliggjør også varierte funksjoner i et redusert byggevolum.

Kan Uni-saken ha provosert frem en ny ideretning innen arkitektur?