Her er artikkel fra Ukebladet Aktuell nr. 25, 21 juni 1969.
 


Lite har skjedd siden da når det gjelder holdninger til byutvikling fra arkitekter, investorer, entreprenører, forvaltning og politikere. Oslo har fått flere slike bydeler siden, når skal overgrepene ta slutt?
 

Artikkelen er skrevet av Lise Winther, fotograf var Aage Storløkken.

 

Før var folk knyttet til sin by. SeIv gamle forfalne Vika hadde noe å by på,
såsom Tivolihaven og Sirkus Verdensteater.
.

Mennesket er malplassert i goldt miljø av prangende forretningspalasser. Vestre Vika fungerer utmerket som avskrekkende eksempel på hvordan en by ikke skal være.

En skal ikke romantisere slummen, pigerne og piberne i gamle Pibervigen, men at saneringen og reguleringen skulle avføde noe så sterilt som Vika, det er trist.

Det finnes en levende stripe i ørkenen av prestisjebygg, det er den åpne aksen mellom Slottsparken og Akershus. Og ennå ligger brakk en bit av prosjektet, nemlig terasseanlegget som kommer på kommunens kappe og for alt vi vet skal bli fint, når det en gang kommer, men det er kosthart og ikke profittgivende. lmens har vi en provisorisk sammensnekret trapp fra 7. juni plassen og ned, en trapp som er blitt gjenstand for mye hån. Men det er noe fint ved denne trappa, den er lett å bli kvitt. Det er ikke de prangende pengebinge-bygg som har okkupert denne sentrale, fine bygrunnen. Det de imidlertid kan brukes som, er illustrerende eksempel på hvordan det ikke må gjøres. Eksempel på hvilke mtiver som ikke må være avgjørende for hvordan en gammel bydel gjenoppbygges. Derfor vår lille deprimerende vandring i Vika, død by etter kontortid.

En ung arkitekt,  Atle Sørby, slår følge. Vi vil gjerne ha en av standen å klage til. Hvorfor er det så humørdrepende med dette dominerende Storebrandbygget f.eks.?  Hvorfor snur man ryggen til og hvorfor skaper det mistrivsel når alle kluter er satt til for å gjøre det fint, med buer og baldakiner og dresserte blomsterrekker? Ikke er det vel spart på noe?
- Det er ikke så rart at virkningen blir slik, for bygget er et grelt eksempel på vulgær-arkitektur. Arkitekt og jury har gitt etter for byggherrens ønske om et bygg som skal se dyrt og fint ut, som skal være annerledes og skille seg ut, sier Sørby.



Oslos nyeste bydel er den mest ubrukelige og triste, en død bydel om kvelden.
 
Vi står på Vika-terassen og skuer det som er av forsikringsselskaper, det siste forsikringspalass under reisning. Men dermed er det ikke slutt. Det er plass til enda et forsikringsselskap, - og det kommer. Når det står ferdig, er det akkurat en Liten trekant-tomt igjen, klemt inne mellom kapital-blokkene – til konserthuset. Utallige er revyvitsene om det evigmanglende konserthus i byens hovedstad, og så blir det altså endelig realisert i tragikomisk perspektiv. Et lite kulturgløtt tar samfunnet seg råd til, det er ikke bare business i Vestre Vika.

- Men herr arkitekt, når byen først overlater de fineste tomtene til forsikringsselskaper og banker og skipsredere, kommer så ikke noe av skylda for det ferdige resultat på Deres yrkesbrødre? Er ikke arkitektene himmelhenrykte over prangende prestisje-oppgaver?

- De fleste arkitekter reagerer dessverre sånn. I Vestre Vika ser en tydelig eksempler på at de har gått ukritisk med på byggherrens intensjoner. Byggene gir da også uttrykk for en anti-sosial og menneskefremmed innstilling. Fordi de er laget så mye dyrere enn de burde være, rammer det neste omgang leiere og dermed begrenses virksomheten.. Kontakten med gaten finnes ikke, den lukkede grunnetasjen bidrar til å øke goldheten. Her er mye arkitektformalisme samlet, og skal en vurdere
arkitektenes arbeid, synes jeg de to mørke tvillingbyggene med IBM-merket på taket er mer renhårige enn de andre konditorbyggene.

- Vikaterassene?
- Selv om de virker unødig eksklusive har de likevel en viss kvalitet. Her er det funnet løsninger som innbyr til kontakt og ikke pranger. Men når vår moderne bydel virkelig er vår tristeste og mest ubrukelige, så er det fordi hele anlegget er sterilt og uopplevd av dem som prosjekterte det. Til arkitektstandens forsvar må jeg si at foreningen laget atskillig bråk og protester mens det ennå var tid. Mange av dem forutså nemlig hvordan resultatet ville bli.

Og dermed - over til Vaterland. Hva ønsker vi ut av den bydelen - nok et senter som trekker tusener arbeidstakere og biler inn om morgenen og lukker liv og aktivitet ute ved kontortids slutt? Eller har vi bruk for noe annet, et sted & være for sosiale aktiviteter?

Vika gjorde oss både sårbent og sur. Uten Bør Børson-begeistring for det dyre, undrer vi på hvilke penger det pranges med. For alt vi vet kommer konserthuset til å passe inn i stilen, kanskje skal det offentlige prange litt på like fot og ikke lage et hus til å være levende i, men tvertimot et kunstens tempel til å være høytidelig i. Da blir goldheten fullkommen i Vestre Vika og det lystigste å se er vindpustene som leker litt i raden av Vika Vel-vimplene. De er mørkeblå.