Postgirobygget - fortsatt et misfoster
av Morten Krogstad   ( Se bildereportasje nederst på siden )

FAKTA   Postgirobygget
- Oppført 1975. 20 etasjer. (2 kjelleretasjer)
- Høyde: 88 meter. Bredde: 27 m. Lengde: 68 m.
- Nærmeste nabo: Hotel Plaza (1990): 113 meter
- Åpen arkitektkonkurranse våren 2000.
- PostHusets nye høyde: 110 meter.
- Påbygget gir ca. 8000 kvm.
- Investering: Kjøpt for 530 millioner.
- Ombyggingsarbeider: 300 mill.

Knapt en kritisk røst har reist seg mot det nye PostHuset som dukker opp av det gamle Postgirobygget. Redsel for at noe skulle forpurre ombyggingen av må være forklaringen på hvorfor prosjektet så å si har sluppet unna offentlig diskusjon. Man har vel tenkt den i og for seg logiske tanke, at når et utgangspunkt er så skrekkelig, må enhver endring bli til det bedre. Det er som om prosjektet er beskyttet av et oppmagasinert hat mot bygget. Men resultatet er begredelig.    
Intensjonene var de beste: " ... å gi Postgirobygget en estetisk oppgradering og styrke dets kvalitet som landemerke i byen." og " ... tilføre Oslos skyline og omgivelsene visuelle kvaliteter ved å artikulere og nyansere høyhusets masseoppbygging."
    Bygget er ikke ferdig, men kan vi stole på prospektene og samholde det med det som nå begynner å manifesterer seg sett fra standpunkt rundt omkring i byen, blir det fortsatt en mørk skive, men med to lysere kuber på toppen. Vi skulle få to tårn, men samlet sett har vi egentlig bare fått en høyere skive. Samtidig som det står 450.000 kvm ledig rehabiliterer utbyggerne her
34.000 kvm bruksareal i det gamle bygget. Forklaringen er selvsagt den enestående beliggenheten, som antagelig kan konkurrere med det meste. Og i ly av en dormende kommunal forvaltning har de kuppet til seg 8000 kvm attraktivt kontorareale ekstra på toppen av komplekset. De har presentert tiltalende visualiseringer som ingen kan ha gransket kritisk.
    Det kan neppe være av kulturhistoriske eller estetiske grunner at de gamle, brune fasadeplatene blir bevart. Det er vel her man skal spare. Man bruker 830 millioner på prosjektet, men de gamle, brune fasadeplatene skal beholdes! Ved at skillet mellom nytt og gammelt markeres slik, med de gamle fasadeplatene på slep, blir vi ikke kvitt det gamle Postgiro som overlever likevel.
    I saksfremstillingen står det å lese at man ønsker "større grad av vertikalitet". Hvis det virkelig var tilfelle, burde man gjort noe for å oppnå dette ­ og ikke bare ved å slisse bygget i to, men ved å endre systemet med vannrette fasadeelementene; de brune fasadeplatene som danner horisontale vindusbånd og snor seg rundt bygningen. Man kunne designet et fasadesystem som strebet oppover og ikke trykket fasadene ned. Slik blir det lite igjen av den himmelstrebende målsetning. Bygget forblir tungt og sidrumpa.   
    Man kunne fått en langt bedre effekt ved å øke det ene tårnets høyde og sløyfe det andre. Da kunne man fått ett forholdsvis slankt tårn, med en bredde på 28 meter ­ riktignok i bredeste laget, men likevel en slags illusjon. Nå blir det doble tårnparet liggende og konkurrere med seg selv ­
og på en ubehagelig måte. Det som under alle omstendigheter skjer når man bygger på henholdsvis fire og seks etasjer på en skive, er at man bare ender opp med en enda høyere skive.
    De nesten ikke-eksisterende tårnene er dessuten svært lite elegante. De kunne vært avtrappet, avkrummet eller gitt en mer fantasifull avsluttende form, men det vi får, er to kladder av noen kuber slapt klint oppå to halvhjertede lissom-tårn. Bygget får nå sin høyde økt fra 86 til 110 meter
høyt, og blir bare tre meter lavere enn Hotell Plaza. Særlig ille blir det sett fra de steder hvor det legger seg inntil og delvis overlapper Hotell Plaza ­ f.eks. fra Torshov og fra indre del av havnebassenget, der det oppleves som like høyt som hotellet og sammen med dette massakrerer
Akershus' festnings- og slottsprofil.
       For dem som ikke har noen direkte nytte av dette bygget, og som i sitt daglige liv bare blir nødt til å se det og leve med det, er det skuffende lite å hente fra denne bygningsreparasjonen. Man undrer seg ­ her som i så mange andre byplansaker: Er dette prosjektet virkelig behandlet i alle formelle instanser. Var det ingen motforestillinger? Her hadde man en historisk anledning til å gjøre et skikkelig stykke arkitektonisk designarbeid, og så ender vi opp med dette!


Bildetekst:
Vorten i byens ansikt kunne blitt forvandlet til en attraksjon, men i stedet får vi en dobbeltvorte. Vi skulle få to tårn, men får bare en enda større skive.  ( Du får større bilder ved å klikke på disse )