Allgrønn · En pilot for menneskelig skala
Hundremeterbyen
En kompakt, levende landsby — et svar på hva norsk arkitektur har glemt.
Alt ligner og ingenting er likt
↓ Rull ned
Allgrønn · En pilot for menneskelig skala
En kompakt, levende landsby — et svar på hva norsk arkitektur har glemt.
Målsetting
I 1929 advarte arkitekt Harald Hals om at Oslo manglet en rød tråd. I 1987 påpekte Peter Butenschøn at vi aldri har hatt kultur for helhetlig bybygging. Professor Christian Norberg-Schulz slo fast at etterkrigstidens Norge led av «tiltagende miljøløshet». Disse advarslene ble skrevet ned, diskutert, arkivert — og ignorert.
Den danske arkitekten Jan Gehl dokumenterte det samme fenomenet fra et annet ståsted. I Livet mellom husene — først utgitt i 1971, siden oversatt til over 30 språk — viste han at kvaliteten på bylivet ikke avgjøres av bygningene alene, men av det som skjer mellom dem. Skala, kantene mot gaten, sanselig nærhet og rom for spontan menneskelig aktivitet er ikke detaljer. De er selve forutsetningen. Gehl tilbrakte et yrkesliv med å dokumentere hva vi allerede visste, men hadde sluttet å praktisere.
Hundremeterbyen er et konkret svar på denne samlede kunnskapen: et kompakt bykvartal, gangvennlig og blandet — der tydelige rammer åpner for arkitektonisk variasjon snarere enn å stenge den ute. Ikke utopi. Ikke nostalgi. En metodisk struktur basert på det vi allerede vet fungerer.
«Det egentlige problemet er at vi har latt det bli normalen — at en hel næring, et helt planapparat og en hel generasjon beslutningstakere ikke bedriver stedsutvikling, men bygger spekulatur.»— Fra kronikken «Vi vet hva som skaper gode steder», 2026
Film og animasjon
Animasjonen øverst viser Hundremeterbyen slik den er tenkt — med port, gateløp, torg og varierte bygningsvolumer som skaper rom for liv og fellesskap. Animasjon: Fredrik Nygård Stokvik Musikk: Paul Okkenhaug
NRK-opptaket under dokumenterer den folkelige debatten om landsbytanken da den ble lansert på 90-tallet i NRK-programmet Gundersen og Grønlund.
Byens kompakte struktur gjør at ingen avstand er lengre enn at en kan gå. Et harmonisk miljø for alle aldersgrupper.
Arkitektur og visuelt konsept
Fra konseptdokumentet, 1992
Bosetningen er klart definert og hviler som en kvalitet i et landskap. Fortetning bidrar til å opprettholde landskapets karakter — ikke viske den ut. Hundremeterbyen kan fungere som prinsipp i små bykvartaler og på større tomter.
Bymurer tjente ikke bare som forsvarsverk — de sikrer også stedets identitet. Landsbyen omkranses av en ytre kjede av boliger som gir assosiasjoner til bymur, med en naturlig byport som feirer møtet med landsbyen.
Mennesket er irrasjonelt — og det bør få komme til uttrykk. Uforutsigbarhet, unødvendighet, tungvinthet og overflødighet er viktige bidrag til mental stimulans. «Ingenting er vanskeligere å etterligne enn tilfeldigheten.»
Landsbyen planlegger for et gjennomsnitt av befolkningens aldersgrupper. De yngres kvarter, de eldres nærhet til allhuset, og naturlige kontaktflater mellom barn og eldre er innebygd i strukturen.
«Alt ligner og ingenting er likt» er ikke bare en estetisk ambisjon — det er urban intelligens. Variasjon i fasader, volumer, takformer og materialer er ikke pynt; det er det som gjør at menneskene trives.
Torvet er flerbruksplassen — fellesskapets hjerte. Alle byrom har vannposter eller fontener. Elv, dam eller kanal tilfører miljøet en uvurderlig dimensjon. Allhuset samler forsamlingslokale, café og storkjøkken.
Å bygge en landsby over kort tid er krevende kulturelt. Men ved å knytte prosjektet til faktisk lokalt materiale og gi store overflater liv gjennom patinering og rivningsmaterialer, kan landsbyen fremstå som en historieforteller.
I vår tid er bilens fravær en sjelden, men desto mer ettertraktet kvalitet. I landsbyen kan det satses på bildeling.
Prosjektets reise
1992
Allgrønn og industridesigner Geir Olav Kuvaas skisserer en kompakt småby inspirert av studier i Tsjekkoslovakia. Konseptdokumentet «Landsbyen – en visjon om et hjemsted» skrives. Forslaget publiseres i pressen og møtes med skarp kritikk fra NAL-president Ole Wiig: «Dilettantisk. Som å bygge tivoli for voksne.»
1992–93
En rekke innlegg for og imot landsbytanken preger kulturdebatten. Støttespillere påpeker at arkitektene ikke forstår verdien av den konkrete erfaringskunnskapen folk har om hva som fungerer sosialt og estetisk.
1990-tallet
Prosjektet er gjenstand for NRK-programmer om ny byutvikling og menneskelig skala. Folkelig engasjement dokumenteres gjennom tv-sendingene.
2010-tallet
Det folkelige Arkitekturopprøret tar til orde for tradisjonell, menneskelig arkitektur. Allgrønns ideer fra tidlig 90-tall fremstår plutselig relevante på ny. Erling Okkenhaug er aktiv i debatten som redaktør og arkitekturopprørspådriver.
2020-tallet
Konseptet konkretiseres til «Hundremeterbyen» — en by som kan fungere som en reell pilot for menneskelig skala. Diverse målgrupper inviteres til å delta i prosjektet, gjennom en "audition". Planreferansen skal utvikles med byport, torg, allhus og varierte kvarterer. Animasjoner og tekniske planer produseres.
Pressedekning og debatt
Aftenposten · 29. mai 1992
«I Norge har man hatt den underlige forestilling at isolasjon og avstand fra naboer er en betingelse for velvære. Fornem tilbaketrukkenhet er blitt sett på som noe positivt.» — Erling Okkenhaug
Aftenposten · 16. juni 1992
«Dette er dilettantisk. Det er som å bygge tivoli eller Kardemommeby for voksne.» Arkitektstandens leder angrep Allgrønns planer. Debatten eksploderte.
Aftenposten · 18. juni 1992
«Hvis det er slik at det er andre faggrupper enn arkitektene som arbeider for landsbyutvikling i Norge, sier det dessverre mest om arkitektene.» — Tore Berge, Aksjon Nærmiljø og Trafikk
Aftenposten · 29. juli 1992
«Vanlige Osloborgere støtter Allgrønns ønske om penere arkitektur i menneskelig målestokk etter en bærekraftig byplanidé.» — Svein Solhjell
Ny Tid · 22. mai 1992
«Ordet kos er ukjent for arkitektene,» sier Allgrønns talsmann Erling Okkenhaug, «og jeg gremmes over det meste som har vært bygget i Oslo etter krigen.»
Aftenposten · 18. januar 1993
«Byplangruppen Allgrønn vil bryte over tvert med utbyggingsformen for dagens norske tettsteder og boligfelter.» Nye planer for en landsby på Vøyenenga presenteres.
Om arkitektur og menneskelig skala
«Risør, Levanger, Røros — norske småbyer som folk flest vil si er vakre og menneskevennlige — finnes ikke fordi noen tilfeldigvis valgte riktig. De finnes fordi de ble bygget etter prinsipper for menneskelig skala, variasjon innenfor helhet, og en sosial logikk basert på nærhet.»
Disse prinsippene er ikke mystiske. De er kartlagte, beskrevne og repeterbare. Hundremeterbyen tar dem og spør: Hva skjer hvis vi legger dem til grunn for ny utbygging? Ikke som en stil, ikke som nostalgi — men som en metodisk struktur.
Internasjonal erfaring — fra Poundbury i Storbritannia til Tübingen i Tyskland til Houten i Nederland — viser at tett, småskala utbygging kan være like lønnsom som masseproduksjon. Over tid faktisk mer lønnsom, fordi steder folk vil bo i holder verdien bedre.
Kronikk · 2026
«Uro uten strategi forandrer ikke noe. Det er ikke de generiske fasadene eller de bilorienterte boligfeltene som er problemet i seg selv. De er symptomer. Det egentlige problemet er at vi har latt det bli normalen.»
NRKs serie Stygt satte ord på noe mange hadde kjent lenge uten å kunne navngi det: Vi bygger et land som ikke ligner oss. Generiske leilighetsblokker, ensartede feltutbygginger, byer som kunne ligget hvor som helst i verden. Reaksjonen var sterk og bred. Og så dabbet den av. Som den alltid gjør. Fordi uro uten strategi ikke forandrer noe.
Vi vet nok. Vi har nok referanser. Prinsippene for menneskelig skala, variasjon innenfor helhet og sosial logikk basert på nærhet er ikke mystiske — de er kartlagte og repeterbare. Det som mangler er ikke kunnskap. Det er strategi. Og et pilotprosjekt som faktisk bygger det.
Å endre norsk byggeskikk er en politisk kamp, ikke en faglig diskusjon. Den som ikke er til stede i rommet der premissene settes, er ikke med i kampen. Premissmakt — retten til å bestemme hva en sak handler om — er ikke noe man tar ved å ha rett. Det er noe man tar ved å organisere seg og holde ut.
Et svar på NRKs TV-serie
NRKs serie Stygt har gjort noe uvanlig i norsk arkitekturdebatt: Den har formulert det folk flest allerede kjenner i kroppen — at mange nye bymiljøer oppleves som kalde, fremmede og generiske, som om de kunne vært bygget hvor som helst. Hundremeterbyen er et direkte, praktisk svar på denne erkjennelsen.
Stygt dokumenterer symptomet. Hundremeterbyen adresserer årsaken. Der serien viser hvordan volumstyring, standardisering og storskala-logikk produserer dårlige steder, tilbyr Hundremeterbyen et alternativt rammeverk: småskala struktur, faste romlige rammer og høy grad av arkitektonisk variasjon innenfor en lesbar helhet.
Det er ikke et opprør mot arkitekturen — men mot systemet som presser arkitekturen inn i generiske løsninger.
Mye av det Stygt kritiserer oppstår når prosjekter blir for store, for løse i strukturen og for stramme i økonomien. Resultatet er monotone bygg, lange fasader, døde bakkeplan og byrom uten liv. Hundremeterbyen starter motsatt: et kvartal lite nok til å være lesbart for menneskekroppen, men stort nok til å romme mangfold. Gater, byrom, overganger og fasader blir oversiktlige, varierte og brukbare.
Dette er ikke estetikk. Det er romlig økologi.
Stygt viser hvordan dagens utbygging styres av volum og økonomiske maksimum. Hundremeterbyen erstatter volumtenkning med typologisk tenkning: små hus, varierte bygg, ulike innganger, rytme og proporsjon. I stedet for ett stort bygg, mange små. I stedet for én arkitektonisk idé — et sted.
De stedene folk elsker — gamle bykjerner, trehusmiljøer, europeiske småbyer — er sjelden planlagt i én operasjon. De er vokst frem. Stygt viser hva som skjer når denne logikken brytes. Hundremeterbyen forsøker å gjeninnføre den selvvokste logikken i planlagt form: faste rammer, åpne uttrykk, trinnvis utbygging og rom for endring. Det gir arkitektur som tåler tid — ikke bare markedsføring.
Stygt etterlater ofte seeren med en følelse av avmakt: «Dette er galt — men hva kan vi gjøre?» Hundremeterbyen er nettopp et svar på dette tomrommet. Det er et konkret, faglig og gjennomførbart rammeverk som kommuner, arkitekter, utviklere og politikere kan bruke. Ikke som et ideal, men som et verktøy.
Hundremeterbyen lover ikke vakker arkitektur i reklameforstand. Den lover gjenkjennelighet, variasjon, menneskelig skala, sammenheng og varighet. Det er nøyaktig de kvalitetene Stygt viser at vi mangler.
Til NRK
Stygt har gjort noe sjeldent: Den har satt ord på et bredt, folkelig ubehag ved hvordan Norge bygges i dag. Hundremeterbyen gir NRK muligheten til å gå ett steg videre enn kritikk — å vise publikum at det finnes realistiske alternativer. Ikke i form av glatte visjoner, men som faktiske rom, gater og nabolag man kan forstå og sammenligne.
Prosjektet inviterer arkitekter, fagmiljøer og studenter til å utvikle ulike versjoner av det samme kvartalet. Samme plan, mange uttrykk. Samme økonomiske ramme, vidt forskjellige bymiljøer. Det gjør det mulig å vise, konkret og etterprøvbart, at generisk arkitektur ikke er et nødvendig valg — men et valg.
Dette er ikke et idealistisk sideprosjekt — men et forsøk på å gi Norge et nytt, gjennomførbart rammeverk for stedsutvikling, i direkte dialog med den uroen Stygt har avdekket.
Invitasjon til deltakelse
Vi søker ikke passive interessenter. Vi søker mennesker og organisasjoner som har egne grunner til å ville forme idéen videre — og som er villige til å begrunne dem.
Kapital og gjennomføringskraft
Sammenlignbare prosjekter i Europa viser 10–20 % høyere salgspris enn standard feltutbygging. Den kompakte strukturen gir en ferdig nabolagsfølelse fra dag én — ingen «halvferdig ørken», ingen salgsbrems. Hundremeterbyen er en dokumenterbar forretningsmodell, ikke et idealistisk prosjekt.
Vi spør deg: Hvilken eiendomsutvikling har du sett som faktisk lykkes med å skape steder folk vil bo i om 30 år — og hva var det som gjorde det mulig?
Faglig substans og romlig intelligens
Vi søker arkitekter som forstår forskjellen mellom arkitektur som objekt og arkitektur som sammenheng. Som kan oversette prinsipper for menneskelig skala til konkret romlig struktur — og som er villige til å jobbe innenfor tydelige rammer, fordi rammene er det som gjør variasjon mulig.
Vi spør deg: Hva er det du som arkitekt ikke får gjort innenfor rammene av vanlige oppdrag — og hva ville du gjort annerledes hvis du fikk forme premissene?
Premissettere og beslutningstagere
Å endre norsk byggeskikk er en politisk kamp, ikke bare en faglig diskusjon. Vi søker politikere som forstår dette — og som har mot til å stille spørsmålet: Hva slags steder vil vi at fremtidens nordmenn skal bo i? Hundremeterbyen kan realiseres i din kommune.
Vi spør deg: Hva er det du som politiker vil bli husket for — og finnes det en forbindelse mellom det svaret og hva slags steder vi etterlater oss?
Systeminnsikt og regulatorisk romslighet
Mange hindringer for menneskelig stedsutvikling er ikke politiske — de er tekniske. De sitter i reguleringsplaner og tolkninger som er blitt til normalitet. Vi søker planleggere som kjenner disse hindringene innenfra og har faglig selvtillit nok til å spørre om de er nødvendige.
Vi spør deg: Hva er det regelverket ikke tillater i dag som du mener burde vært mulig — og hva skulle til for å endre det?
Byggekraft og materialintelligens
Hundremeterbyen er avhengig av fagfolk som forstår at variasjon ikke er en kostnad — det er et håndverk. Som vet at patina, materialidentitet og det «tilfeldig riktige» ikke oppstår av seg selv, men krever bevisste valg i produksjon og utførelse.
Vi spør deg: Hva er det du som håndverker eller entreprenør vet om hva som faktisk gjør et sted godt — som arkitekter og utbyggere ikke alltid spør om?
Fremtidens stedsskapere — ikke fremtidens ikonbyggere
«Samfunnets krav til arkitekter vil i fremtiden handle mer om å skape gode steder enn spektakulære enkeltbygg. Hundremeterbyen er en treningsarena for nettopp det — og deltakelse vil være en viktig del av CV-en.»
Hundremeterbyen er ikke en ferdigtegnet by — det er en ramme. Et bykvartal på 100×100 meter med fast struktur som inviterer til stor arkitektonisk variasjon. Vi søker studenter på alle nivåer som vil utforske hva menneskelig skala faktisk betyr i praksis, ikke som teori, men som tegning, modell og romlig tenkning.
For førsteårsstudenter
Fokus på sansning og grunnleggende romforståelse. Noen av spørsmålene vi stiller: Hva gjør at et sted føles levende, selv når det er få mennesker der? Hvordan merker kroppen forskjell på en smal gate og en bred gate? Hvordan kan mange forskjellige hus høre sammen? Tegn én gate, ett rom, én overgang.
For masterstudio
Fokus på metode, typologi og samfunnsansvar. Vi stiller spørsmål som: Hvordan kan én fast byplan gi rom for stor arkitektonisk variasjon? Hvilke regler må være faste for at andre kan være frie? Hva er arkitektens etiske ansvar i langsiktig stedsutvikling? Arbeid med komplett kvartal og egen designkode.
Fem spørsmål som venter på deg
Vi spør deg: Hva er det arkitektutdanningen din forbereder deg minst på — og tror du Hundremeterbyen er et sted der du kan øve deg på akkurat det?
Slik foregår deltakelsen
1
Send 2–3 sider skriftlig begrunnelse. Ikke CV, ikke budsjett. Hva ser du i dette prosjektet? Hva vil du bidra med?
2
1,5-dags lukket arbeidsseminar med 8–12 nøkkelpersoner. Oppgaven: meisle kjerneformuleringen og definer hva prosjektet aldri skal bli.
3
Roller, ansvar og bidrag avklares. Prosjektet beveger seg fra idé til gjennomføringsplan.
«Hvis du er den vi leter etter, vet du det allerede.»
Send din begrunnelse til:
erling@okkenhaug.comLast ned fullstendig invitasjon som Word-dokument: invitasjon_hundremeterbyen.docx
Stedstilpassing
Hundremeterbyen er ikke ett utseende. Det er en struktur — en måte å organisere nærhet, blanding og gangbarhet på. Innenfor denne strukturen finnes det like mange uttrykk som det finnes norske regioner med egne byggetradisjoner, egne materialer, egne fargepaletter og egne historier om hva et tettsted er.
Utfordringen er reell: Norsk stedsutvikling har i tiår produsert anonyme boligfelt som kunne ligget hvor som helst. Samme takvinkel, samme fasademateriale, samme gatelys. Hundremeterbyen stiller det motsatte kravet — at kjernestrukturen er lik, men at hvert sted ser ut som akkurat det stedet det er.
Det krever en bevisst strategi for stedstilpassing. Ikke historisk kopiering. Ikke pittoresk staffasje. Men en metodisk lesning av hva som gjør hvert sted til seg selv — og en arkitektonisk ryggrad som er robust nok til å bære veldig forskjellige uttrykk.
Materialkunnskap, proporsjonstradisjon og klimatilpasning er ikke estetisk nostalgi. De er akkumulert stedsvisdom — det en region har lært gjennom generasjoner om hva som holder i det lokale klimaet, hva som er tilgjengelig, hva som slites vakkert og hva som forvitrer. Hundremeterbyen henter denne kunnskapen frem igjen og gjør den operativ i et moderne byplangrep.
Resultatet skal være gjenkjennelig som Hundremeterbyen — og umulig å forveksle med en hvilken som helst annen Hundremeterbyen.
Metodikk
Hvert tettsted bærer sin historie i materialer, proporsjoner og romlige mønstre. Kartlegg eksisterende byggeskikk systematisk: takvinkel, gesimshøyde, kledningsretning, vindusformat, fargeskala. Dette er ikke begrensninger — det er råstoffet for arkitekturen.
Hundremeterbyens ryggrad — kvartalsstruktur, byggelinje, gate- og torgrom — er konstant. Den lokale byggeskikken påvirker «ansiktet»: fasadeuttrykk, materialer, detaljer og fargevalg. Disse to lagene kan utvikles uavhengig og av ulike aktører.
I Lofoten er det hvalrødt og tjærte naust. På Sørlandet er det hvitkalket bindingsverk. I Gudbrandsdalen er det laftet tømmer og rødmalt panel. Klimatiske behov og lokalt tilgjengelige materialer har alltid formet byggeskikken — og gjør det fremdeles.
Hundremeterbyen har ingen fasademal. Tvert imot: hvert bygg oppføres av sin eier med sin arkitekt innenfor felles proporsjonsrammer. Resultatet er variasjonen som kjennetegner alle levende bymiljøer — der det er lett å se at husene er bygd av forskjellige mennesker over tid.
Et torg i Finnmark er ikke det samme som et torg på Jæren. Vindeksponering, lys, temperatur og bruksmønstre varierer. Torget dimensjoneres og orienteres etter lokal klimakunnskap. Skjermede sitteplasser i nord, åpne i sør. Beplantning tilpasset USDA-sone.
Det som gjør Risør til Risør og Røros til Røros er ikke at husene ser like ut — det er at de ser ut som om de har levd. Hundremeterbyen planlegger for patinering: materialer som slites vakkert, fasader som skifter karakter over tid, byrom som bærer spor av menneskelig aktivitet.
Regionale uttrykk
Skriv inn dine tanker om en regions byggeskikk, materialer, proporsjoner eller stedskarakter. Bidraget ditt lagres i et felles register som alle besøkende kan lese.
Register over særpreg
Laster bidrag…
Hundremeterbyens struktur — den kompakte, gangbare, blandede tettstedskjernen — er et universelt grep. Men arkitektur er alltid lokal. Materialene bærer klimaets minne. Proporsjonene bærer håndverkets tradisjon. Fargene bærer lysets karakter. Det er ikke mulig å bygge en god Hundremeterbyen uten å lytte til det stedet den skal stå på. Og det er ikke nødvendig å se langt etter svarene — de finnes allerede der, i det som ble bygd før vi sluttet å bry oss om helheten.